Lillesøster hadde det travelt!

Storesøster kom til verden veldig raskt og greit (smertefritt var det IKKE) for snart to og et halvt år siden, men det aller mest overraskende med henne var at hun kom bare et par dager etter at jeg gikk ut i permisjon.
Så da det nærmet seg desember, og minstefrøets anslåtte ankomst den 19. var jeg mentalt forberedt på fødsel tidlig i adventskalenderen. Jeg henger alltid etter med de praktiske forberedelsene (og med en toåring, megamage og full jobb ble igrunnen svært lite gjort), så for den del kunne h*n bare vente, men jeg ville gjerne ha fødselen overstått et par uker før julaften. Jeg fikk det nesten som jeg ville, og 12. desember var vi veldig plutselig foreldre til to små jenter.

Ca. kl. 04.15 våknet jeg og måtte på do. Så på klokka og forberedte meg på å rulle meg ut av senga. Venta litt, og vurderte å sove videre. Fikk plutselig et mistenkelig kjent trykk i ryggen - som kom og gikk... Da kom jeg meg på beina, fikk gått på do og rota frem rieteller-appen som jeg hadde lasta ned, og prøvde å huske på å slå den av og på når riene starta og når de gav seg. Skulle samtidig finne frem papirene mine, og telefonnummeret til føden, så det ble så som så med den registreringa...

Jeg var klar over at det kunne gå adskillig raskere enn sist fødsel (7,5 timer - starta med vannavgang), så jeg ringte ca kl 04.35. Jordmorvakten registrerte navnet mitt, jeg sa at riene ikke var veldig regelmessige, så hun bad meg om å se det an et par timer(...). Etter at jeg la på fant jeg frem fødebagen, og riene ble gradvis kraftigere.

Ca kl 04.45 ringte jeg mamma - barnevakt for storesøster, og sa at det var ting på gang, og at hun nok måtte komme. Da det tok litt tid før hun svarte ble jeg litt nervøs... Hun lurte på om vi skulle låne bilen til sykehuset, og jeg syntes det hørtes greit ut. Mamma bor et lite stykke unna, men heldigvis hadde hun brukt bilen dagen før, så den var isfri og fin, og hun var i gata utenfor bygården vår i løpet av en drøy halvtime.

I mellomtiden hadde jeg vekket mannen, som pakket ned kamera og sånt, jeg hadde fått på meg klær og dreiv med rietellinga mi. Det begynte å bli så vondt at jeg måtte stoppe helt opp ved hver ri - som kom ca hvert 3. minutt, og varte ca 1 min. Jeg så det ikke lengre som noe alternativ å vente lengre enn til mamma kom, jeg ville bare komme meg på sykehuset. Etter et par ubesvarte anrop (på lydløst) fra mamma hadde hun plutselig låst seg inn hos oss. Ca 05.25 var vi i bilen og på vei.

Jeg bad mannen kjøre fort, men pent, og ringte igjen til føden. Sa bare ifra om at vi var på vei fordi det var så vondt som det var, og det var greit. Turen til sykehuset (Ullevål) tar ca 10 min, men det føltes som en evighet (og jeg var sjeleglad for at det ikke var noe trafikk)... Husker slett ikke hva vi snakket om på turen, men vi var ihvertfall enige om at jeg fikk gå inn først, han fikk parkere og komme etter.

Da vi var fremme måtte jeg bare vente til en skikkelig kraftig ri var overstått, så fikk jeg ringt på og kommet meg inn. I "mottaksluka" fikk jeg utlevert armbånd og muligens noen papirer, samt beskjed om å ta heisen opp i riktig etasje. Følte meg litt fjern, og tok i et par dører jeg fant (heisen fant jeg ikke) - en ny ri var på vei, og nå måtte jeg sette meg på huk. Resepsjonsjordmora kom ut og hjalp meg til heisen, og før den var oppe fikk jeg en ny ri. Da hun spurte om jeg hadde trykketrang skjønte jeg at det hadde jeg absolutt.

Vel fremme på fødeavdelinga ble jeg loset inn på undersøkelsesrommet, klærne ble dratt av meg, babyseng ble trillet inn, det kom saft og vann, og jordmødrene (de var to) lurte på om jeg klarte å ringe mannen. Man er litt fjern i utdrivningsfasen, men jeg klarte å finne ham og trykke på ring, og hørte den ene jordmora be ham om å løpe. Jeg endte opp med å stå på knær og lene meg over sengekanten som var vippet opp, plutselig gikk vannet med et plask, jeg brølte av smerte under de neste riene, mens jordmor ba meg om å heller puste og prøve å holde igjen. Jeg prøvde, mannen kom inn, jeg fikk drikke litt, det var vondt, vondt, vondt, hodet var ute, plopp, og der lå ei lita jente! Klokka hadde rukket å bli 05.50.

Sånn passe fortumlet hilste jeg på mannen - pappaen til jentenE mine, fikk nurket på brystet og ble sydd. Jordmødrene skrøt av den flinke kroppen min, og jeg var ganske imponert sjøl (selv om det ikke hadde gjort noe om den hadde tatt seg LITT bedre tid).

Mannen fikk sendt ut mms til de nærmeste etter ei lita stund, og mamma var temmelig forvirra da det kom nyfødtbilde så fort :)

Selv om jeg ble litt "herja" av den raske fødselen rakk jeg jo ikke å bli spesielt sliten, og de to dagene vi fikk på sykehuset visste vi jo nesten ikke hva vi skulle ta oss til - det var jo reine ferien, med en konstant sovende nyfødt liten skatt, toåringen i de beste bestemorhender, bare masse tid til å sove, spise og nyte lillesøster i langsom fart.

Det blir noen år til vi eventuelt planlegger nummer tre, men jeg gruer meg litt allerede, og lurer på om det må være et viktig kriterie at vårt fremtidige egne hus må være nær nabo til sykehuset...